En ulykke kommer sjelden alene. Jamfør Loven om Tingendes Iboende F….skap.

Halv åtte om morgenen kom jeg ut til tomt sykkelstativ og avklipte wirelåser. Samt to strøkne Trek-er i avgang. Sannsynligvis var de for lengst transportert ut av byen da vekkerklokka ringte.

Dernest avislesingen til morrakaffen på jobb – da jeg omsider skulle roe nervene – og temperamentet – etter en helførrbainna spasertur i høyt tempo langs Dramsvegen.

For hva møter meg på forsida til iTromso.no? Jo, ‘privatmannen’, plansjef i Tromsø kommune Per Hareide på krigsstien: Mot gale, råsyklende femtiåringer uten hemninger. Dagens andre partykiller var en realitet. Og det på under en time.

For hvem snakker? Jo, en av representantene for en kommune som – tross miljøbystempel og mange fagre festtaler – kan skilte med noen av landets dårligste trafikkale forhold for myke trafikkanter. Jeg har han sterkt mistenkt for å ønske å flytte fokuset vekk fra slike ubehagelige fakta – og heller gjøre dette om til et spørsmål om enkeltpersoners manglende trafikkvett. Det lykkes han imidlertid dårlig med.

For reaksjonene lot ikke vente på seg. I lederen ‘Debatt på ville veier’ setter iTromso.no halen på grisen: Kommunen og Vegvesenet må ikke velte ansvaret for vanskelige forhold over på syklistene. De bør heller ta et godt tak i spaden – og rydde opp.

Trafikkultur blir ofte sammenliknet med ‘blokksjuka’: Dess tettere det er mellom folk – dess mer ampert blir det. Dramsvegen i rushtida vinterstid er omtrent som et houseparty halv tre natt til lørdag: Svett, trangt, mørkt, bråkete og uoversiktlig. Den største forskjellen er vekta på ‘aktørene’ – som varierer fra førti smekre kilo kjøtt og blod på to hjul – til titalls tonn stål på fire. Med andre ord: En ujevn kamp – hvis det først butter.

Men det glir allikevel forunderlig godt – når alle tar seg tid, og ikke presser seg forbi eller står på retten sin for en hver pris. Men praktiserer glidelåsteknikk, koster på seg et smil eller to – og tar hensyn.

Disse dagene som jeg har gått til jobb har jeg hatt god tid til å studere samspillet mellom bilister,
syklister og gående på nært, men allikevel objektivt hold. Noe jeg sjelden får
mulighet til, i rollen som vintersyklist på tohjula pinnsvin med lavt tyngdepunkt. Det har vært en nyttig erfaring.

Først om fremst: Gale menn glimrer med sitt fravær. Riktignok er det nok av sporty, tightskledde herrer i sin beste alder, men farten og plasseringen i vegbanen er avpasset øvrig trafikk. Som siger framover som en rolig elv, styrt av bussholdeplasser, møtende trafikk og bilister, syklister og gående i alle utgaver. Dette er definitivt ikke plassen for dem med dårlig tid. Eller for mye testosteron – i kombinasjon med store hull i både trafikkunnskap, -forståelse og -regelverk.

Hvor jeg vil? Jo, poenget er knyttet til dette siste: Når Hareide prøver å gjøre vanskelige trafikkale forhold i Tromsø sentrum om til et spørsmål om (sykkel)galskap og ansvarsløshet legger han grunnlaget for lettvinte forenklinger og stigmatisering. Som i neste omgang kan slå ut i selvrettferdig cowboyframferd: ‘Vi tar’n med døra!’

Gjentar du ofte nok at ‘alle syklister/bilister er idioter’ vil det til slutt skje alvorlige ulykker. Når ‘verdensmestre’ – uansett ‘leir’ – kaster seg ut i trafikken i blindt raseri – med ‘retten’ på sin side.

Til slutt, plansjef: Jeg anbefaler en sykkeltur på en av byens eldre gang- og sykkelstier. Da vil du skjønne mer av hva som må til for å vi skal kunne unngå mange av de unødvendige konfliktene mellom motorisert og myk trafikk i byen.